Internettet elsker å hate Kanye West

“I realize that my place and position in history is that I will go down as the voice of this generation, of this decade, I will be the loudest voice. It’s me settling into that position of just really accepting that it’s one thing to say you want to do it and it’s another thing to really end up being like Michael Jordan.” – Kanye West (alltid like beskjeden)

Kanye West har i lang tid vært en fyr som har hatt hatposter på toppe på digg og reddit. Noen har løst labyrinten på hodet hans , mens en person var så pissed at han satte seg ned og laget en liste over 222 grunner til å hate Kanye West.

Men etter utbruddet hans mot Taylor Swift på MVA-Awards søndag kveld ser internett ut til å gå helt kanakkas. Og da snakker jeg ikke bare om kjendisen som slenge dritt på Twitter og sine private blogger.

Alle har vel hørt om Pinks supertweet: Kanye west is the biggest piece of shit on earth. Quote me.

Han har nå blitt en fullblods-meme, med all kjærligheten og hatet som følger med. Og selv om han nå har unnskyldt seg tre ganger ser ikke ting ut til å bli bedre. Han har blant annet fått utvidet sin side i Dickipedia – A wiki of dicks. Der blir han presentert som:
Kanye Omari West (born June 8, 1977 in Atlanta, GA) is a Grammy-winning producer, a platinum-selling rapper, and a dick.

Hvis du søker på “Kanye West is a douche” på Facebook dukker det opp ti forskjellige grupper. Den største har i underkant av 3000 medlemmer.

Skal vi tro ABC-journalistene har Obama kalt ham for en Jackass!

Senere måtte en talsperson for ABC komme ut å beklage Tweeten til en av sine journalister: “In the process of reporting on remarks by President Obama that were made during a CNBC interview, ABC News employees prematurely tweeted a portion of those remarks that turned out to be from an off-the-record portion of the interview. This was done before our editorial process had been completed. That was wrong. We apologize to the White House and CNBC and are taking steps to ensure that it will not happen again.”

Siden dette er en post uten egene meninger, men med “se hva jeg fant på internettet”-aktig layout, må jeg få vist noen andre gullkorn:

LOLZ

fra sippey.com

På denne posten syns jeg det er på sin plass å avslutte med et sitat også, så vi virkelig får med oss “The Gospel of Kanye”.

“I’m doing pretty good as far as geniuses go… I’m like a machine. I’m a robot. You cannot offend a robot… I’m going down as a legend, whether or not you like me or not. I am the new Jim Morrison. I am the new Kurt Cobain… They feel like, yo, you know ‘he’s got a God complex, because he said if they wrote the Bible again that he would be in it’. Duh, yeah, I would be in it. I feel like I’m one of the more important people in pop culture right now… The Bible had 20, 30, 40, 50 characters in it. You don’t think that I would be one of the characters of today’s modern Bible? And people have their own forms of bibles now. It’s a new day and age…” - Kanye West i et intervju med Tim Westwood.

I serien ”Del på go’bitene”

“Yay to fandom (& journalism)” - Mark Monnone til Popkulten

Det var en gang et band, som jeg elsket høyere enn nesten alle andre band på jord. Dette kunne vært begynnelsen på et innlegg om Backstreets Boys, men vi skal faktisk et godt stykke fram i tid. Til mai 2003 da jeg for første gang hørte The Lucksmiths på en klubb (som jeg har glemt hva heter) i Tribeca, NY. De tre (4) australske guttene i Lucksmiths var oppvarmere for New Yorkerne i Ladybug Transistors, men for meg kunne de like gjerne fylt en stadion av mennesker.

Siden den gang har jeg hørt dem spille igjen på knøttlille Sound of Mu (som du dermed forstår: de har ikke akkurat slått gjennom blant massene), og 30. juni i år hadde de sin aller siste konsert noensinne i Norge. Dermed stilte jeg opp med blokk, penn og en flaske hvitvin for å få et avslutningsintervju etter konserten på Revolver.

Det fikk jeg, men mistet blokken senere på kvelden – etter enda en flaske hvitvin eller to – og tar dermed bare det viktigste svaret fra min journalistiske hukommelse:

- Vi føler at det er på tide på tide å gi oss nå. Det har vært fantastisk å kunne reise rundt sammen med sine bestevenner i femten år, men nå har vi fått oss svigerfamilier som skulle ønske at vi kunne ta oss sammen, tjene litt penger og få en skikkelig jobb.

Fikk heldigvis sikret meg siste spilleliste med hilsen fra Mark (han nerdekjekke med briller), og her er en av favorittvideoen mine. Bare for å gi et hint om hva dere alle har gått glipp av:

- MissKult

Et lite PS fra MissPop: Vi hadde klikkrekord på bloggen vår i går (ikke at det skulle små mye til), og da mener jeg superklikkerekord. Wow! Kjenner stormannsgalskapen skyller over meg. Uansett. Takk til Smuglesning, Glen, Espen og Ida som pimpa utelivsbingoen til verden. I love you!

Stereotyper i Oslos uteliv

“Popular in our time, unpopular in his. So runs the stereotype of rejected genius.”- Robert Hughes quotes

Skal du ut i helgen? Hvordan gjøre byturen litt festligere? MissPop vet råd: BINGO!

Print ut denne, dra på Solli plass og konkurer om å fylle brettet først:

Før jeg fortsetter må jeg understreke at dette kun er ment som en spøk, og at internettraseriene kan utebli. For å være sikker på å ikke å bli angrepet av solariumsbrune jenter med acrylnegler og extensions neste gang jeg går på byen, laget jeg et brett om stedet jeg går mest på også. Stereotyper er herlige.

Print ut denne, dra på Youngstorget og konkurer om å fylle brettet først:

Idene er hentet fra den infamous Hipster-bingo, og bingobrettene til Hipsterrunoff. Si fra om det er noe dere mener mangler. Spesielt fra La Belle Sole, hvor jeg aldri har satt min fot, men måtte stole på venninner. Til helgen skal jeg dit, med brettet, og se hvor mange jeg klarer å fylle ut.

Hipsteren er død – lenge leve hipsteren!

HENTET FRA DAGENS VG.

Utfordringen: Andreas Øverland, redaktør i Natt & Dag, og Gaute Drevdal, et av menneskene bak Oslo-bloggen Smuglesning, definerer hva som utgjør en hipster i Oslo anno mai 2009.

Musikk:
Andreas: Jeg tipper Italo-disko. Rett og slett fordi jeg har sett det på smuglesning.no Mulig det er «så februar», likevel vi jeg si referansetung Italo-disko-basert indiepop.
Gaute: Alt annet enn kommersiell, masseprodusert popmusikk. All musikk som er unik og har en egenart. Micachu og The Golden Silvers er ultimat hipstermusikk i 2009.

We are Micachu, da hipsta`band!

Film:
Andreas: Jacques Mesrine, del 1 – instinkt for mord. Passe fransk, passe tilgjengelig utilgjengelig og passe fett ifølge sikre kilder som er mye på cinemateket og kan sin Godard.
Gaute: Siden både norsk og amerikansk film er blitt veldig formelbasert og forutsigbar de siste tiårene, er det naturlig for en hipster å bevege seg bakover i tid. Eksperimentell 60-tallsfilm for eksempel.

I am Le Godard. I neva go out of fashion!

Utesteder:
Andreas: Butikkåpning, arkitekthøyskolefest eller bladslippfest med gratis alkohol å dra på. Av utesteder er det Blå, Fisk & Vilt og The Villa. Nøyaktig hvor de er handler mest om hvilken DJ som spiller hvor.
Gaute: Bloggerne, som er de som bærer hipsterkulturen videre, er i mange tilfeller under 20 år. De kommer ikke inn på utestedene og har bedre fester andre steder. Det er egentlig bare verst for utestedene.

Kjøtt og Blod, Fritt og Vilt, Sose og Sekk. Kjært barn har mange navn.

Stil:
Andreas: Alt som gjør at du skiller deg ut på nesten samme måte som alle andre. Neon døde med Name, og fargene er daue, om ikke i mai, så i alle fall i juni skal vi tro en homofil fyr jeg kjenner.
Gaute: Har ikke peiling. Det forandrer seg så fort at jeg ikke har tid til å følge med på det.

Colors are out !! kk?

Er du en hipster?
Andreas: Selv vil jeg ikke hevde og være en som er veldig opptatt av å være i forkant, men som redaktør i Natt & Dag må jeg vel bli tåle å bli kalt det.
Gaute: Nei, jeg for gammel. Men hvis noen vil kalle meg for det, tar jeg det som en kompliment.

LES MER OM HIPSTERE I DAGENS VG! :

Les også: Oslos blogg-battle

Jakten på Brit-Brit

Nå er det et år siden jeg og fotograf Richard Eriksen kjørte gjennom Beverly Hills i en innleid Toyota på jakt etter Britney Spears. Vi fant ikke henne, men om lag 20 paparazzifotografer som hadde fast plass noen 100 meter unna inngangen til “The Summit”. Et “gated commmunity” som huser blant andre Gwen Stefani og den da gale popprinsessen. Siden jeg hadde fått nytt videokamera dagen før, følte jeg at kjøreturen burde foreviges:

Det som skjedde ved videoens slutt ble en VG Helg-sak om paparzzigutta. Det er rart å tenke på at det bare er et år siden Britney var “rosa parykk”-gal. Det må gi alle mennesker håp i sine mest dype depresjoner, når en person kan gå fra bunn til topp så fort. Topp og topp: Hvis vi ser bort fra at hun ikke har foreldrerett på barna, at faren har kontroll over henne, at hun har innetid klokken ti hver dag og ikke spiser frukt fordi det er for mye sukker (!)

Grunnen til at jeg skriver dette nå er ikke fordi Britney er noe mer aktuell en andre tirsdager. Men jeg og Richard skal igjen ut på tur. I likhet med i fjor skal vi på Coachella-festivalen. En skikkelig prestisjefestival i Palm Springs som elsker skandinaviske band.

Datarock på Coachella. Foto: Richard Eriksen

Tenk at det har gått et år. Det virker som det var i går Datarock sto på scenen, mens Elijah Wood trippet på siden i håp om å møte bandet. Lala-land for realz lizzom.

Bli sjalu nå!

Are Kalvøs journalisthøgskole

I likhet med 549 andre norske journalister deltok jeg på SKUP-konferansen den siste helgen. Det er alltid lærerikt med konferanser og gøy med fest når kremen (?) av norske journalister feirer seg selv. Vil gratulerer NRK med seieren. Det var Brennpunkt som vant for en sak om skip som kommer over grensen…..ZZZzzzzZZZ… Nei dette er ingen nyhetsblogg. Les heller avisenen.

Høydepunktet er som alltid festmiddagen, og Are “Hallo i uken” Kalvøs harselas med noen av mine kolleger. I år hadde han laget sin egen journalistskole. Jeg føler at dette kan være morsomt også for allmennheten. Men jeg kan ta feil… Sjekk ut video på journalisten.no!

Kommer sterkere tilbake så fort hodepinen etter helgen har gitt seg. Over og ut.

Paradise Trash-Hotel

Alle snakket om det, men det tok litt før jeg forsto hvor dårlig-bra den nye norske versjonen av “Paradise Hotel” på TV3 faktisk er. Det er så herlig dårlig, og folka er så herlig ærlige og harry. Det beste av alt er at både seerne og deltagerne får det de ønsker. (De som hater det kan ærlig talt bare slå av TVn. Så har vi lagt den død.)

Seerne får noe å le av. Folka er håndplukkede stereotyper som er skapt til å gjøre narr av. Da platinablonde Ida uttalte usjenert i fistel “Jeg pulte Vegard rett etter at det ble slutt med Rune” og deretter nikker seriøst, kan man ikke gjøre annet enn å gapskrattet. Det er så rett fram at mange engang ikke ville snakket sånn med venner tilstede. I alle fall ikke familie, kolleger og, grøss-og-gru, hele Norge som tilskuere.

Deltagerne får status: Det var visstnok flere tusen mennesker som meldte seg til audition, og de fleste gjorde det etter å ha sett den danske versjonen av programmet, så de visste hva de gikk til. Jeg tror også deltagerne har oppnådd det de ønsket: En kul ferie og/eller kjendisstatus. Ryktene sier at vestkantjenter kaster seg over Bærum-Petter når han trasker inn på La Belle Sole på kveldene, og de andre deltagerne har nok garantert også nok med beilere.

Kort fortalt:
* De driter seg ut.
* Vi ler.
* De får en opplevelse for livet og sine 15 minutter.
* Vi glemmer dem.

Er det ikke slik reality-TV skal være?

VG Nett har til og med en nyhet om at Øystein IKKE har fått frierbrev. I morgen kan de skrive om at han Ikke har barbert leggene og at han IKKE spiser egg til frokost?

Lindsay = Kjendis 4-EVA

Det er deilig å se at bannerpiken min, Lindsay Lohan, igjen er i medienes søkelys. Hun vil det jo selv…? Hun er kanskje den minst arebeidene skuespilleren/sangeren i Hollywood, og likevel en av dem som tar opp mest spalteplass hver uke. I januar handlet alle sakene om at hun kanskje (ikke) hadde slått opp med kjæresten, eller at de kranglet så busta føyk. I februar var hun for tynn, og alle medier ba henne instendig om å spise. (Jeg ser hun er slank, men hun er da langt fra sykelig tynn? Jeg syns hun ser fab ut!) Siden fredag har alt handlet om at hun er ettersøkt av politiet i Bevery Hills fordi hun ikke har møtt opp på narkotika- og alkoholavenningsmøter. Lindsay da! Det kommer nok til å blåse over, og Lindsay har klart å holde seg interessant en stund til.

Ifølge ledelsen i paparazzibyrået x17 har hun selv sagt: “Den dagen jeg går ut, og det ikke står noen der som vil ta bilde av meg, vet jeg ikke hva jeg skal gjøre.” Sannheten er at langt fra alle stjerner hater paparazzi-fotgrafene så intenst som medie, og de selv, skal ha det til. Mange stjerner ringer selv byråene for å bli tatt bilde av. For hvorfor er det noen stjerner som blir tatt bilde av hver dag, mens andre kun dukker opp hvis de er blitt knipset på den røde løperen? Noen kan selvfølgelig ikke slippe unna (Les: Britney, som har et team på over 10 fotografer som følger henne 24/7), men mange kan velge selv. Hvorfor tror du Lindsay Lohan gikk ut på byen i West Hollywood fredag kveld, på et sted hun visste det var fotografer? Enda bedre spørsmål er: Hvorfor gikk Rihanna ut på byen lørdag kveld etter alt oppstyret? Det er hundrevis av utesteder i LA, og bare en brøkdel som har faste paparazzi-tystere.

Lindsay later ikke som. Det er derfor jeg digger henne. Hun har kommet til et punkt hvor folk sier hun er kjent for å være kjent, alene. Er det så ille da? Man må skille mellom produkt og person. Mellom skuespilleren Lindsay, og personen Lindsay. For å være helt ærlig syns jeg personen Lindsay er mye mer interessant. Det håper jeg hun er glad for.

Magnus Rønningens nye baby

Eks-Dagbladet-journalist, eks-partyfikser, eks-produsentwannabe, eks-Hollywood-nettworker, forfatter, foredragsholder og klubbmanager Magnus Rønningen har smelt sammen et helt nytt gratismagasin som har slippfest på fredag.

Bladet heter MASSIV, og Rønningen har skrevet absolutt alle intervjuene selv. Så om du liker magasinet eller ikke avhenger 100 prosent på om du liker stilen hans. Selv beskriver Rønningen herligheten som Interview møter NYLON.

Jeg har bladd kjapt gjennom, og må si at det virker ganske kult. Hvis du ser bort fra at forsiden ser ut som en reklame fra Lancôme, og at papiret er tynnere enn dopapir, er det mye underholdende. Intervjuene er i formen spørsmål-svar-spørsmål-svar, uten døve sansinger. Sakene er cirka like lange som Dagbladet Magasinet saker ville vært hvis du strippet dem for alle beskrivelser, dvs. veldig korte. Blant de som blir intervjuet er Lady Gaga, Petter Stordalen, Madcon og Thomas Seltzer.

Nå blir det spennende å se hvor lenge MASSIV består.

Jeg har forresten presentert bloggen min på Bloggurat.

Du er et samfunnsproblem – vær stolt!

Hvis det er en ting norske aviser  er schizofrene om, så er hva folk skal gjøre med vekten sin. Og da snakker jeg ikke om dameblader med syltynne modeller på den ene siden og en “vær stolt over kroppen din”-sak på neste side. Dette er gammelt nytt. Jeg snakker om dagspressen.

På den ene siden har de en forferdelig undersøkelse som viser at mange unge ikke er fornøyde med kroppen sin, og en ekspert som sier “dette må vi gjøre noe med”. På neste side har en annen undersøkelse som viser at fedmeproblemet i Norge og verden blir en større og større belastning på økonomien, helsevesenet og samfunnet. Etterfulgt av en ekspert som sier “dette må vi gjøre noe med”. Forvirret?

De kunne slått sakene sammen til én: Du er et samfunnsproblem – vær stolt!

Helt ærlig så syns jeg alle skriveriene om at du skal være stolt av kroppen du har, er å gjøre overvektige en bjørnetjeneste. Du skal være stolt av deg selv, ting du oppnår og dine venner. Men er du så tung at du er et samfunnsproblem, så vet du det selv og er neppe stolt. 

Jeg rynker på nesen når jeg ser tykke mennesker trykke i seg iskrem. Er det upolitisk korrekt å si? Jeg rynker også på nesen når jeg ser radmagre jenter forsyne seg med to blader spinat fra en buffet. Var det greit at jeg sa det?

Dobbeltmoralen lenge leve!